5. mai 2014

Utgått på dato??





Er det egentlig noe håp når man har levd halve livet på Anorexiaens premisser?
Tenker på alle årene som har gått, dager, uker og år til ingen nytte. Årene har gått men jeg som person har stått stille. Skulle ha gjort så mye, levd livet jeg drømte om som ung og drømmer som har utgått på dato.
Nå synes jeg at jeg er for gammel til å starte på nytt..... Aldri for sent å starte på nytt sier sikkert du!?
MEN. Utdannelse, drømme jobben, flere barn og ikke minst alle opplevelsene en har gått glipp av.
Får vondt i magen og blir så ufattelig trist bare på tanken. Her får man utdelt et liv og mange dør av kreft og andre uforskyldte sykdommer, livsglade mennesker som virkelig vil leve, som priser livet.
Så sitter jeg her, invadert at Anorexiaen  forpestende tanker, en sykdom som ikke er godt for noe, heller en laang måte å drive selvtortur og selvmord. Alt sitter i hodet, i know.
Nå føler jeg meg for gammel til å legges inn, sykdommen er for sterk til å takle dette. Siden jeg er voksen så er det heller ingen som bryr seg, på godt og vondt.
Innerst inne er det allikevel et ønske om å ta overtaket og bestemme over mitt eget liv.
Selv om drømme jobben og alt det andre er for sent, så er alt bedre enn dette livet jeg har som ikke leves.

Så kjære dere som streber etter å være tynn og tror at livet blir bedre, - til det kan jeg bare si: Hvis det er det eneste som betyr noe i livet, så velbekomme, men det er ikke sikkert du har noe liv etter at målet er oppnådd. Du gambler med livet som innsats.


Only Me.

2 kommentarer:

  1. Nei du er ikke for gammel til å bli innlagt.Jeg har vært innlagt med damer i både 40,50 og 60 års alderen. Så hvis du vil ha ha hjelp så finnes den.Ikke bruk alderen som en unnskyldning for å slippe unna.Nei sier ikke at du nødvendigvis gjør det besvisst.Jeg kjenner godt til anoreksiens slue splill.

    SvarSlett
  2. Du er aldri for gammel til å få hjelp, og du fortjener den uansett hvor lenge du har slitt! På Modum har de et eget opplegg for foreldre med sf, hvor man er innlagt en uke i måneden over en viss periode, hadde det kanskje vært noe. Men da må du være motivert til det, for det er en skikkelig tøff jobb, men ikke umulig. Det som er jævligere en å ha latt anoreksimonsteret regjere i 20 år, er å la den regjere i 21....!

    SvarSlett