23. april 2014

Mat mat mat!




At disse tre bokstavene kan bety så mye!?
Fra jeg var liten, så langt tilbake jeg kan huske, var mat viktig i livet mitt.
Jeg kunne glede meg til en favoritt rett, som kylling, pannekaker, spagetti og Pizza. Det var vel favorittene som alltid var ønsket. Ingen som koste seg slik som meg, og spiste mer enn de fleste. Til og med min far!
Litt sur og kranglete de gangene det ikke luktet noe godt i det jeg åpnet døra hjemme. Det betydde som regel stekte egg eller noe annet som var tilgjengelig.
Jeg var virkelig glad i mat! Elsket å gå i bursdager og besøke besteforeldre, for da vanket det alltid masse godt.

Ungdomstiden var bare et kaos av masse følelser. Jeg har alltid vært en tankefull jente og ville være den beste, godt likt og flink. Lenge var jeg det.
Gradvis kom erkjennelsen av å føle seg utenfor, skolen ble vanskeligere, men mest av alt slet jeg med å føle meg utenfor. Alle hadde en bestis. Ikke jeg. Der jeg bodde var det bare 3 jenter på min alder, og jeg var/ ble tredjemann på lasset. Det ødela alt for meg. Sakte men sikkert mistet jeg alt av selvtillit, også pg av vanskelig forhold til min mor. Hun dominerte meg til de grader og bestemte det meste.
I dag skylder jeg på henne. Hun har ødelagt livet mitt. I stede for å gi meg den kjærligheten og tryggheten alle barn fortjener. Gjorde hun det motsatte.
Når jeg var...er så langt nede som jeg er. Da kuttet hun meg ut. Ikke noe igjen å tråkke på eller dominere.
Kunne skrevet en bok om forholdet og hva du har gjort.........Hvorfor??

I dag dreier livet mitt seg om mat.
Mat jeg har lyst på som jeg fornekter meg, mat som gir meg angst når jeg prøver, mat som forhindrer meg i å være sosial. Venner jeg ikke har, men savner. En kjæreste som er min, men vet at ingen orker å være sammen med et beinrangel. Ønsker å komme i jobb og føle meg til nytte, men kroppen og mat-styret hindrer meg. Drømmer om å ha et liv som leves, - i dag eksisterer jeg bare og dagene føles meningsløse.

I dag er jeg ingenting eller har noe. Invadert av Anorexiens demoner, innelåst i et mørkt fengsel med utsyn til en verden jeg ønsker å være i.

Finnes det håp for en gammel sliten skrott??



Only Me.

21. april 2014

Kommer ikke igang.....

Jada.
Jeg er opphengt av detaljer og en liten ting kan irritere noe grenseløst.
I dag har jeg sittet flere timer og prøvd å få en blogg som ser noe lunde ok ut.
Men klarer ikke!!
Så da hører jeg den negative stemmen i hodet mitt, som bare forsterker den følelsen av 
å misslykkes med alt.

Er det noen snille hjelpsomme mennesker som tilfeldigvis har klikket innom
bloggen min som kan hjelpe meg?



Only Me.

20. april 2014

Tørr jeg dette??

Blogge jeg??
Tanken har vært der lenge, men har ikke orket.
Har ikke orket noe som helst.
Mat, mat mat......er det som har opptatt meg siden jeg var 18 år. 
Over halve livet mitt kan jeg på hånda på hjertet si at Anorexien har vært min følges (u)venn.
Det er absolutt ikke noe positivt den har bidratt med.
Tvert i mot!
Nå er jeg så gammel at jeg nesten har forsonet meg med min skjebne.
MEN.
Et ør-lite håp og et snev av kampvilje så skal jeg atter en gang prøve å gå i krig moAnorexiaen.
Derfor denne bloggen.
Må ha noe å fylle dagene med, når tanke demonene herjer som verst!

Trenger motivasjon.